VO: It is with great sadness that we now say goodbye to one that has meant so much to so many and everything to her nearest and dearest. Yesterday, suddenly, she was torn away from us.

I remember the last time I saw her. It was a special moment, for there could often be a long time between each occasion. It was up in the mountains of course, a cold winters day.

Everyone who knew her knows that she loved the mountains. She knew all the pathways backwards, and could walk for hours before returning home to her chosen partner. With a little bit of help they settled down on Sæterfjell, where they lived for many years. Almost their whole lives. They were unbelievably fond of being at home and the love between them lasted to the end.

She was particularly good at finding food and at hiding it away to save it for leaner times. She’d divide it up in portions and simply dig it down. I still don’t understand how she ever managed to find it again. She had this fantastic sense of smell and an amazing memory.

But she lived a hard life, and particularly at the end. Not many people knew, but she was, alongside the wolf, the most endangered animal in Norway. She had this beautiful white coat for which people were willing to pay huge amounts of money. But even though the arctic fox was protected in Norway in 1930, the irreparable damage had already been done. Their number of species had become so low it was difficult for them to bread naturally.

It is perhaps extra painful to recognise that today, I am also part of the problem. It wasn’t just the hunters that finally brought her life to an end but all of us that have contributed to the climatic change, making nature even more unlivable for those who were dependent on it. We let them down.

So what are we to do now? How will we manage to go on without her? The mountains will no doubt be a poorer place. Who is to control the numbers of lemmings and other rodents – and then crows, gulls, grouse and geese? It is we who will notice the consequences and struggle to fill the gap she has left.

One of the mountains’ greatest contributors will be forever missed.. She didn’t have many wishes but your involvement on behalf of the few arctic foxes we have left would be most welcome. So please support the World Wildlife Fund’s vital work to preserve Norway’s natural diversity at wwf.no Thank you.

Nekrolog for Fjellreven

Det er med stort vemod at vi nå tar farvel med en som har betydd mye for mange og alt for sine nærmeste. I går ble hun ble brått revet fra oss.

Jeg husker siste gang jeg så henne. Det var et spesielt øyeblikk, for det kunne gå lang tid mellom hver gang. Men det skjedde selvfølgelig på vidda, da gradestokken var på sitt laveste.

For alle som kjente henne, vet at hun elsket fjellet. Hun kunne stiene ut og inn og kunne gå i timesvis før hun kom hjem til sin utkårede. Med litt oppstartshjelp fikk de etablert seg på Sæterfjellet, der de bodde i mange år. Nesten hele livet. De var utrolig hjemmekjære, og kjærligheten dem i mellom varte livet ut.

Hun var spesielt god på å sanke mat, og til å gjemme den unna for å spare den til tøffere tider. Hun delte maten i porsjoner, og gravde den ned. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan hun klarte å finne tilbake til den. Hun hadde en fantastisk luktesans og en utrolig hukommelse.

Men hun levde et tøft liv, og kanskje spesielt da det nærmet seg slutten. Ikke mange visste det, men hun var, sammen med ulven, det mest truede pattedyret i Norge. Hun hadde en nydelig hvit pels, som man før i tiden kunne få en halv årslønn for. Men selv om fjellreven ble fredet i Norge i 1930, var den uopprettelige skaden allerede et faktum. Bestandstallet var blitt så lavt, at det var vanskelig for fjellreven å få slekten til å vokse.

Ekstra vondt er det kanskje å innse at jeg er en del av problemet. Det var ikke bare jegere som til slutt endte hennes levetid, men også vi som har vært med på å skape så store klimaendringer, at naturen har blitt ulevelig for de som var avhengig av den. Vi sviktet.

Hva gjør vi nå? Hvordan skal vi klare oss videre uten henne? Vidda vil utvilsomt bli et fattigere sted. Hvem skal regulere bestanden til lemen og smågnagere - og deretter kråker, måker, ryper og gjess? Det er vi som vil merke konsekvensene, og slite med å fylle tomrommet hun har etterlatt. En av fjellets viktigste bidragsytere vil bli evig savnet.

Hun ønsket ikke mye, men ditt engasjement for de få fjellrevene vi har igjen vil være kjærkomment. Så støtt WWF- Verdens naturfond sitt viktige arbeid for å bevare Norges artsmangfold på wwf.no. – Takk.