You were always handy and never shied away from doing your part. Whatever challenges you encountered on your way, big or small, you met them with equal determination and strength every time.
You loved the coast and the sea. There you could find yourself a peaceful nook and simply stay there for hours, and it was there you felt both calm and secure. Out there in the open, there was nourishment for both body and soul.
In many ways you were an enjoyer of life; so too were those who sought you out and craved your company. And you were popular in many circles, well-liked by everyone who ever had the pleasure of making your acquaintance.
You were very well known in the culinary world and an ambassador for exclusive restaurants around the globe. Your presence alone became a symbol of enjoyment and pleasure in food and restauranteurs were willing to pay big money for just a short visit. A visit from the cardinal himself.
But, dear lobster, popularity and public attention would also become your path too...
...although it was not yours, but others’ greed, which would prove to be your undoing: Those who could never get enough of you, those who would resort to any means to catch you; those who never thought about your place in the ecosystem and didn’t care about minimum landing sizes. Those who poached. The grasp of humans.
And now you’re gone. And all we’re left with is a bitter aftertaste.
You never asked for much, but we know you would want people to join World Wildlife Fund’s vital work to protect your family, and learn more about their work to preserve Norway’s natural diversity at wwf.no. So maybe we we won’t have to write obituaries like this one in the future.
Script In Orginal Langauge
Til den beste blant oss
Du var nevenyttig, og ikke redd for å ta i et tak. Uansett om utfordringen du møtte på din vei var aldri så stor, gikk du på med like mye pågangsmot og kraft hver eneste gang.
Du elsket skjærgården og sjøen. Der kunne du finne deg en stille krok og bli værende i mange timer. I sjøen fant du både trygghet og ro. I det fri fantes det næring både for kropp og sjel.
Du var på mange måter en livsnyter, det var også de som oppsøkte deg og ønsket ditt selskap. For du var populær i mange kretser og veldig godt likt av alle som fikk gleden av å stifte ditt bekjentskap.
Du var godt kjent i matverdenen og en ambassadør for eksklusive spisesteder verden over. Bare din tilstedeværelse ble et symbol på nytelse og matglede. Og restauranteiere var villige til å betale i dyre dommer for et kortvarig besøk. Et besøk av selveste kardinalen.
Men populariteten og oppmerksomheten skulle også bli din bane, kjære hummer.
For det var ikke din, men andres grådighet som skulle bli din undergang. De som aldri fikk nok av deg, de som tok i bruk alle midler for å fange deg. De som ikke tok hensyn til din plass i økosystemet, de som ikke brydde seg om minstemål. De som tjuvfisket. Menneskets inngripen.
Og nå er du borte. Og alt vi sitter igjen med er en bitter ettersmak.
Han ønsket verken penger eller blomster, men ditt engasjement vil være kjærkomment. Les mer om WWF – verdens naturfond sitt viktige arbeid for å bevare Norges artsmangfold på wwf.no. Så slipper vi kanskje å skrive nekrologer som denne i framtiden.